Livet har mange sider, som en diamant til vanlig, men kanskje også som baksiden av medaljen noen ganger... Akkurat nå opplever jeg hvor komplekse vi mennesker er. Vi har de lyse sider og de mørke. Alt på en gang, samtidig som vi ikke alltid kommer på det i hverdagen.
Livet er noen ganger lyst og lett som den skjønneste sommerdag, med sommerfuglen svaiende i brisen, gresset som duver på bakketoppen, bekken som sildrer forbi og prestekragen som stolt kneiser i veiskråningen. Andre dager kan den være som en stormfull vinterdag, der du kjenner vinden rusker tak i huset, der skummsprøyten står ute ved havet, skyene haster forbi som sinte biler på en motorvei. Du og resten av mennesker og dyr kryper nærmere peisen og hutrer bak et ullteppe.
Hva er det som gjør at vi seiler både opp og ned i på livets hav, som seilbåten på seilas ute på det åpne hav? Et øyeblikk er det vindstille og båten dupper som en badeand, mens det noen timer seinere er som et frådende uhyre, der båten er i de dype bølgedaler eller på toppen av en monsterbølge. Et øyeblikks lykke eller et øyeblikks dypeste mørke...
Følelser er en rar ting, noe som beveger vårt indre, påvirker vår tanke. Gjør oss på en måte splittet. Kan vi spearere følesene fra fornuften? Det er det store spørsmål. Hva er fornuft? Rasjonell tanke basert på objektive observasjoner av et menneskeliv? Hva og hvem bestemmer i såfall hva som er fornuft? Hva og hvem bestemmer hva som er rasjonelt? Hva og hvem bestemmer hva som er objektivt? Hvordan kan du trekke slutninger fra andres liv, erfaringer for å la dem gjelde for deg? Hvilke kriterier bør såfall være tilsede? Jo, da må du i såfall være prikk lik den du observerer, du må ha de samme forutsetningene, den samme familie, de samme vennene, bo på samme plass, oppleve nøyaktig det samme. Selv om du så tar hele verden og observerer dem, vil ingen være så like. Enig? Da kan vi vel konkludere med at du er unik. Ingen er som deg. Selv ikke dine søsken likner på deg. Til og med forskere er enige om det, for du påvirkes av hvor i søskenflokken du er født; eldst, mellomst eller minst.
Når jeg tenker på dette, og finner ut at jammen er livet komplisert, vi mennesker er kompliserte. Vi er sammensatt av kropp, som lever sitt liv, med sine automatiserte funksjoner, sin fysikk. Sjelen vår lever sitt liv, noen tror vi kan separere den fra kroppen, men så plutselig opplever vi at vi henger sammen! Følelsene styres av kroppen og de styrer kroppen. Da var plutselig ikke alt så enkelt allikevel. Folk reagerer forskjellig på samme medisin. Samme diagnose. Hvorfor? Følelser? Ånd... følelsene våre er vel ikke det samme som ånd? Nei, jeg tror ikke det. Åndelig dimensjon, åndelige erfaringer, åndelig hunger. Da velger jeg å tro på at Bibelen har rett; vi er ånd, sjel og legeme. Vi er tre men ett! :)
For å være lykkelig er det ikke nok at kroppen vår har det bra. Nytter ikke med god helse hvis sjelen er ulykkelig. For å holde sjelen lykkelig er det ikke nok med en velfungerende kropp. Kroppen blir heller ikke frisk av et lykkelig sinn. Er de da to og ikke ett?
Ånden er ikke lykkelig bare fordi sjelen er det, eller for at kroppen fungerer. Ånden vil ha sin egen lykke, sine erfaringer og opplevelser. Så da er det tre og ikke ett?
I Bibelen står det om Gud, Sønnen og Den hellige Ånd. Altså tre. Er de ett? Det står det i Ordet. Altså, slik vi er tre men ett! (fortsettelse følger...)
