fortsettelse...

Hva sier man til noen som har mistet de som de er så glad i? Hvordan kan vi trøste? Alle ord blir i hode mitt så meningsløse, så små. Særlig når jeg skal si noen velvalgte ord til noen jeg kjenner så stopper de opp. Det blir kunstig med "kondolerer", "min dypeste medfølelse" eller andre slike ord som egentlig skal hjelpe, akkurat som om de setter seg fast i halsen.

Selv er jeg en kristen og har andre tanker om døden for min del og for andre krsitne, og barn sin del. Når jeg vet at den døde var en kristen er det ikke så vanskelig å si noe synes jeg, for da trodde vi på det samme. En oppstandelse til evig liv hjemme hos Far. "...når Kristus er livet er døden en vinning..." sier Paulus. Jeg er helt enig. Jeg frykter ikke døden selv. Jeg lengter hjem til Himmelen, til å være der Gud er. Jeg ser ikke på livet her på jorden som noe endelig og døden som en stopper for livet her. Jeg tror vi bare begraver en død kropp, men at sjelen vår lever videre. Jesus snakket mye om Himmelen og hadde mange bilder som skulle beskrive den. Jeg skal ikke komme nærmere inn på det, for det er en annen historie.

Døden vil alltid etterlate seg et tomrom, en sorg. For de som er igjen er det et savn. Savet vil avta og minnene sitter igjen. Forhåpentligvis gode minner, minner å dele med andre. Jeg tenker at alle mennesker har etterlatt seg noe godt, man må bare kunne se det. Vi mennesker lever ikke alltid livet slik vi eller andre skulle ønske. Noen tar verre valg enn andre, som får fatale eller store konsekvenser for seg og andre. Kanskje det da er vanskelig å se det gode? Men bak det harde skallet, muren rundt hjertet, steinhjertet, ligger det hjertet som Gud skapte. Et kjøtthjerte som han syntes var bare godt. Det er livets små og store nedturer og valgenes konsekvenser som forandrer hjertene. Gud ønsket for oss da vi ble født at vi skulle ha det bra. På veien kan vi virkelig gå oss vill, noen henter seg inn mens andre ikke merker at veien ble mørk og dårlig før det var for seint å snu, trodde de.

I Bibelen forteller Jesus en liknelse som skal beskrive Gud som Far. Det en en familie med to barn, to gutter. De bor på en flott gård og har det bra på alle måter. Far i huset har gjort det bra og er rik på gods og gull. Guttene kan få det de vil. En dag bestemmer den yngste seg for at han vil leve livet, leve borte fra gården. Han vil ha luft under vingene, føle seg fri. Han kjenner at han trenger nye impulser og andre erfaringer. Få seg nye venner og virkelig leve. Han går til sin far og ber om forskudd på arven. Far blir lei seg, men gir gutten det som er hans. Gutten sier farvell til alle og drar ut i den store verden. Her finner han fort venner, for han er spandabel og byr gjerne på en runde i baren. Han vasser i kvinner som nyter godt av hans store lommebok. Slik går dagene i sus og dus, ingen plikter eller bånd, bare full frihet. Helt til pengene en dag er oppbrukt. Der sitter han uten ei krone, uten en ting. Vennene og kvinnene er alle borte. Han er ensom og forlatt. Hvor skal neste måltid mat komme fra? Han kan jo ikke betale for seg, så han havner under trærne i parken. Han prøver å få seg en jobb, men ingen trenger hans hjelp. Selv ikke i oppvasken! Det ender med at han er heldig å får jobbe litt hos en grisebonde, men får ikke annen lønn enn maten, og den må han dele med grisene. Går det ann å synke lenger? Hva har han gjort? Kastet bort alt han eier på tull og tøys, på vås! Huff og huff, hva skal han nå gjøre? Han tenker seg om, hjemme på gården hos far, der hadde selv vaskehjelpen fine ringer på fingen. Han vurderer å gå hjem, be om nåde og få bli en tjener i fars hus. Da kan han i alle fall få spise seg mett. I all den tiden gutten ødslet bort pengene på festing stod far ute ved porten hver dag, hver eneste dag og speidet etter minstemann. Han gav aldri opp håpet om å se han igjen en dag. Denne dagen stod far igjen ved porten og speidet. Han så denne nedbøyde skikkelsen som kom nølende oppover veien, var det virkelig hans lillegutt? Far la på sprang, jo så sannelig! Han kastet seg om halsen på sønnen sin, klemte den illeluktende gutten og kysset han på kinnet. "Velkommen hjem gutten min, jeg har savnet deg!" var hans første ord. Far ordnet grillfest med god mat, sang og musikk for å feire at den sønnen som han trodde var død hadde kommet hjem igjen. Slik er det med Gud. I Jesus kan alle få begynne på nytt, han er rask med å tilgi og rask til å glemme. Han tar i mot den som vil komme. Så for meg er døden ikke et tap.

(fortsettelse følger...)