Mange mennesker er redde for døden. Den tar noe bort og etterlater noen i sorg. Den virker så endelig. Noen tenker på døden som et skipsforlis. Havet fråder rundt deg, det er mørkt og bølgene knuser båten, den synker. Under vann er det stille, ingen bølger, båten synker sakte ned, ned, ned. Så når den det mørke dypet og ender sin ferd der nede, hvor ingen kan se den. Lyset er slukket, det er forbi.
Oppe på overflaten er det noen som roper ut i sin fortvilelse: "Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?" Ingen svar. Ingen svar som er gode nok, ingen svar som trøster, ingen som gir håp. Bare en tomhet tilbake. Alle ønsker å bli trøstet når de har mistet noen de er glad i. Alle ønsker å forstå. Noen ganger er det hele så ufattelig meningsløst, så urettferdig, så vondt. Andre ganger er det slik det skal være, et menneske mett av dage, ferdig med livet, lengsel etter å seile ut på havet. Sårt og trist, vemodig men forståelig. Andre ganger fælt og bittert men uungåelig, når sykdom rammer og ingen mennesker på jord kan gjøre noe fra eller til. Mange fasetter, mange sider av livet. Døden kan være en venn eller en fæl fiende...
Noen velger hvitt som sin farge på sorgen. Hvite blomster, hvit kiste, hvitt som det uskyldige, rene, som de hvite skyer på himmelen. Andre kjenner det sorte hull så dypt i sitt hjerte at ingen farger synes mulige, og velger de mørke toner. Mørkt som det dype havet. Andre tenker at livet var en fest og døden ingen fiende. De velger glade farger for å si farvel, og har håpet som tenker "vi sees igjen"... Vi er så forskjellige vi mennesker, tenker forskjellig og føler forskjellig, tror forskjellig. Hver og en av oss er unik, trenger ikke å bli sammenliknet med noen andre.
(...fortsettelse følger...)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar