fortsettelse...

Hva sier man til noen som har mistet de som de er så glad i? Hvordan kan vi trøste? Alle ord blir i hode mitt så meningsløse, så små. Særlig når jeg skal si noen velvalgte ord til noen jeg kjenner så stopper de opp. Det blir kunstig med "kondolerer", "min dypeste medfølelse" eller andre slike ord som egentlig skal hjelpe, akkurat som om de setter seg fast i halsen.

Selv er jeg en kristen og har andre tanker om døden for min del og for andre krsitne, og barn sin del. Når jeg vet at den døde var en kristen er det ikke så vanskelig å si noe synes jeg, for da trodde vi på det samme. En oppstandelse til evig liv hjemme hos Far. "...når Kristus er livet er døden en vinning..." sier Paulus. Jeg er helt enig. Jeg frykter ikke døden selv. Jeg lengter hjem til Himmelen, til å være der Gud er. Jeg ser ikke på livet her på jorden som noe endelig og døden som en stopper for livet her. Jeg tror vi bare begraver en død kropp, men at sjelen vår lever videre. Jesus snakket mye om Himmelen og hadde mange bilder som skulle beskrive den. Jeg skal ikke komme nærmere inn på det, for det er en annen historie.

Døden vil alltid etterlate seg et tomrom, en sorg. For de som er igjen er det et savn. Savet vil avta og minnene sitter igjen. Forhåpentligvis gode minner, minner å dele med andre. Jeg tenker at alle mennesker har etterlatt seg noe godt, man må bare kunne se det. Vi mennesker lever ikke alltid livet slik vi eller andre skulle ønske. Noen tar verre valg enn andre, som får fatale eller store konsekvenser for seg og andre. Kanskje det da er vanskelig å se det gode? Men bak det harde skallet, muren rundt hjertet, steinhjertet, ligger det hjertet som Gud skapte. Et kjøtthjerte som han syntes var bare godt. Det er livets små og store nedturer og valgenes konsekvenser som forandrer hjertene. Gud ønsket for oss da vi ble født at vi skulle ha det bra. På veien kan vi virkelig gå oss vill, noen henter seg inn mens andre ikke merker at veien ble mørk og dårlig før det var for seint å snu, trodde de.

I Bibelen forteller Jesus en liknelse som skal beskrive Gud som Far. Det en en familie med to barn, to gutter. De bor på en flott gård og har det bra på alle måter. Far i huset har gjort det bra og er rik på gods og gull. Guttene kan få det de vil. En dag bestemmer den yngste seg for at han vil leve livet, leve borte fra gården. Han vil ha luft under vingene, føle seg fri. Han kjenner at han trenger nye impulser og andre erfaringer. Få seg nye venner og virkelig leve. Han går til sin far og ber om forskudd på arven. Far blir lei seg, men gir gutten det som er hans. Gutten sier farvell til alle og drar ut i den store verden. Her finner han fort venner, for han er spandabel og byr gjerne på en runde i baren. Han vasser i kvinner som nyter godt av hans store lommebok. Slik går dagene i sus og dus, ingen plikter eller bånd, bare full frihet. Helt til pengene en dag er oppbrukt. Der sitter han uten ei krone, uten en ting. Vennene og kvinnene er alle borte. Han er ensom og forlatt. Hvor skal neste måltid mat komme fra? Han kan jo ikke betale for seg, så han havner under trærne i parken. Han prøver å få seg en jobb, men ingen trenger hans hjelp. Selv ikke i oppvasken! Det ender med at han er heldig å får jobbe litt hos en grisebonde, men får ikke annen lønn enn maten, og den må han dele med grisene. Går det ann å synke lenger? Hva har han gjort? Kastet bort alt han eier på tull og tøys, på vås! Huff og huff, hva skal han nå gjøre? Han tenker seg om, hjemme på gården hos far, der hadde selv vaskehjelpen fine ringer på fingen. Han vurderer å gå hjem, be om nåde og få bli en tjener i fars hus. Da kan han i alle fall få spise seg mett. I all den tiden gutten ødslet bort pengene på festing stod far ute ved porten hver dag, hver eneste dag og speidet etter minstemann. Han gav aldri opp håpet om å se han igjen en dag. Denne dagen stod far igjen ved porten og speidet. Han så denne nedbøyde skikkelsen som kom nølende oppover veien, var det virkelig hans lillegutt? Far la på sprang, jo så sannelig! Han kastet seg om halsen på sønnen sin, klemte den illeluktende gutten og kysset han på kinnet. "Velkommen hjem gutten min, jeg har savnet deg!" var hans første ord. Far ordnet grillfest med god mat, sang og musikk for å feire at den sønnen som han trodde var død hadde kommet hjem igjen. Slik er det med Gud. I Jesus kan alle få begynne på nytt, han er rask med å tilgi og rask til å glemme. Han tar i mot den som vil komme. Så for meg er døden ikke et tap.

(fortsettelse følger...)

Noen tanker om døden... (filosofiske tanker)

Mange mennesker er redde for døden. Den tar noe bort og etterlater noen i sorg. Den virker så endelig. Noen tenker på døden som et skipsforlis. Havet fråder rundt deg, det er mørkt og bølgene knuser båten, den synker. Under vann er det stille, ingen bølger, båten synker sakte ned, ned, ned. Så når den det mørke dypet og ender sin ferd der nede, hvor ingen kan se den. Lyset er slukket, det er forbi.

Oppe på overflaten er det noen som roper ut i sin fortvilelse: "Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?" Ingen svar. Ingen svar som er gode nok, ingen svar som trøster, ingen som gir håp. Bare en tomhet tilbake. Alle ønsker å bli trøstet når de har mistet noen de er glad i. Alle ønsker å forstå. Noen ganger er det hele så ufattelig meningsløst, så urettferdig, så vondt. Andre ganger er det slik det skal være, et menneske mett av dage, ferdig med livet, lengsel etter å seile ut på havet. Sårt og trist, vemodig men forståelig. Andre ganger fælt og bittert men uungåelig, når sykdom rammer og ingen mennesker på jord kan gjøre noe fra eller til. Mange fasetter, mange sider av livet. Døden kan være en venn eller en fæl fiende...

Noen velger hvitt som sin farge på sorgen. Hvite blomster, hvit kiste, hvitt som det uskyldige, rene, som de hvite skyer på himmelen. Andre kjenner det sorte hull så dypt i sitt hjerte at ingen farger synes mulige, og velger de mørke toner. Mørkt som det dype havet. Andre tenker at livet var en fest og døden ingen fiende. De velger glade farger for å si farvel, og har håpet som tenker "vi sees igjen"... Vi er så forskjellige vi mennesker, tenker forskjellig og føler forskjellig, tror forskjellig. Hver og en av oss er unik, trenger ikke å bli sammenliknet med noen andre.

(...fortsettelse følger...)

...fortsettelse (siden jeg er i det filosofiske hjørne i dag...)

Jeg tenker, derfor er jeg- var det noen som en gang sa. Vi kan vel fortsette på den rekke og si: Jeg føler, derfor er jeg. Eller jeg er fordi jeg er?

Tankens kraft er også noe mange er opptatt av, du skal kunne tenke deg frisk, tenke deg lykkelig, tenke deg rik, tenke deg fullkommen. Tanke, hva er det? Tenke deg frisk... "hvis jeg tenker hardt nok at den 2 cm for korte foten min skal vokse ut, så vil det skje!"? Hvis jeg tenker på å ta selvmord fordi jeg har det så vondt fysisk og psykisk, så skal jeg bare tenke at alt er helt ok, så blir det ok? Jeg har ikke barn, så da skal jeg tenke at jeg får et barn og så blir jeg gravid?

Psykosomatisk smerte... psyke og kropp henger sammen- nettopp! Men det er en del til, ånd. Vi trenger å tro. Tro flytter fjell står det i Bibelen. Tro flytter i allefall fjell inni oss. Det kan mange bevitne. Det som før virket umulig, blir plutselig mulig. Jesus snakket mye om tro. De som ble helbredet gjorde det fordi de trodde. Fordi andre trodde på deres vegne. Kan det skje i dag? Det skjer i dag. Hver dag. Så da trenger vi også tro. Tro på at morgendagen bringer nytt håp. Tro på at alt kan bli bedre, at mennesker kan forandre seg. Tro på at noe nytter, samme hva. Samme hvor lite håpet er, så vokser det sammen med tro. Tro og håp- to som er ett...som lyset, du kan ikke få lys uten veke og du kan ikke få lys uten voks/stearin rundt veken. Hver for seg er de bare det de er, sammen er de sterke, en ny enhet, i ett.

Så er vi mennesker ånd, sjel og legeme. Det bringer oss til spørsmålet om døden. Det skal jeg skrive mer om i morgen tror jeg, for det er et omfattende tema... goa nåttå som vi sier der jeg vokste opp...

små betraktninger

Livet har mange sider, som en diamant til vanlig, men kanskje også som baksiden av medaljen noen ganger... Akkurat nå opplever jeg hvor komplekse vi mennesker er. Vi har de lyse sider og de mørke. Alt på en gang, samtidig som vi ikke alltid kommer på det i hverdagen.

Livet er noen ganger lyst og lett som den skjønneste sommerdag, med sommerfuglen svaiende i brisen, gresset som duver på bakketoppen, bekken som sildrer forbi og prestekragen som stolt kneiser i veiskråningen. Andre dager kan den være som en stormfull vinterdag, der du kjenner vinden rusker tak i huset, der skummsprøyten står ute ved havet, skyene haster forbi som sinte biler på en motorvei. Du og resten av mennesker og dyr kryper nærmere peisen og hutrer bak et ullteppe.

Hva er det som gjør at vi seiler både opp og ned i på livets hav, som seilbåten på seilas ute på det åpne hav? Et øyeblikk er det vindstille og båten dupper som en badeand, mens det noen timer seinere er som et frådende uhyre, der båten er i de dype bølgedaler eller på toppen av en monsterbølge. Et øyeblikks lykke eller et øyeblikks dypeste mørke...

Følelser er en rar ting, noe som beveger vårt indre, påvirker vår tanke. Gjør oss på en måte splittet. Kan vi spearere følesene fra fornuften? Det er det store spørsmål. Hva er fornuft? Rasjonell tanke basert på objektive observasjoner av et menneskeliv? Hva og hvem bestemmer i såfall hva som er fornuft? Hva og hvem bestemmer hva som er rasjonelt? Hva og hvem bestemmer hva som er objektivt? Hvordan kan du trekke slutninger fra andres liv, erfaringer for å la dem gjelde for deg? Hvilke kriterier bør såfall være tilsede? Jo, da må du i såfall være prikk lik den du observerer, du må ha de samme forutsetningene, den samme familie, de samme vennene, bo på samme plass, oppleve nøyaktig det samme. Selv om du så tar hele verden og observerer dem, vil ingen være så like. Enig? Da kan vi vel konkludere med at du er unik. Ingen er som deg. Selv ikke dine søsken likner på deg. Til og med forskere er enige om det, for du påvirkes av hvor i søskenflokken du er født; eldst, mellomst eller minst.

Når jeg tenker på dette, og finner ut at jammen er livet komplisert, vi mennesker er kompliserte. Vi er sammensatt av kropp, som lever sitt liv, med sine automatiserte funksjoner, sin fysikk. Sjelen vår lever sitt liv, noen tror vi kan separere den fra kroppen, men så plutselig opplever vi at vi henger sammen! Følelsene styres av kroppen og de styrer kroppen. Da var plutselig ikke alt så enkelt allikevel. Folk reagerer forskjellig på samme medisin. Samme diagnose. Hvorfor? Følelser? Ånd... følelsene våre er vel ikke det samme som ånd? Nei, jeg tror ikke det. Åndelig dimensjon, åndelige erfaringer, åndelig hunger. Da velger jeg å tro på at Bibelen har rett; vi er ånd, sjel og legeme. Vi er tre men ett! :)

For å være lykkelig er det ikke nok at kroppen vår har det bra. Nytter ikke med god helse hvis sjelen er ulykkelig. For å holde sjelen lykkelig er det ikke nok med en velfungerende kropp. Kroppen blir heller ikke frisk av et lykkelig sinn. Er de da to og ikke ett?

Ånden er ikke lykkelig bare fordi sjelen er det, eller for at kroppen fungerer. Ånden vil ha sin egen lykke, sine erfaringer og opplevelser. Så da er det tre og ikke ett?

I Bibelen står det om Gud, Sønnen og Den hellige Ånd. Altså tre. Er de ett? Det står det i Ordet. Altså, slik vi er tre men ett! (fortsettelse følger...)

Herlig fredagskveld!

I går var vi samlet en liten gjeng med 3 voksne og 4 tenåringer. Det var en virkelig koselig kveld med taco, snop, brus og mye "lott & løye"!!! En herlig gjeng med kule, morsomme, koselige og sprø tenåringer. Snille og skjønne men også totalt sprø på en god måte! :)

Kvelden gikk fort og frister til gjentakelse! Takk for besøket folkens! Klem:)

sur

I dag hørte jeg på radioen at de skulle lage nye regler i banken, at du ikke lenger kan få 100% finansiering i banken når du skal kjøpe bolig. Det er det dummeste jeg har hørt på leeeenge! Det er ikke alle i dette landet som har hatt mulighet til å spare i år på UBS før de skal kjøpe seg bolig. Det er heller ikke alle som har foreldre som kan hjelpe dem med 10% av kjøpesummen! Nei, dette er det mest antisosiale forslag jeg har hørt på maaange år! FYYY! :(

mandag

I dag fikk jeg en ny koselig formiddag sammen med min kjære mann. Nå er han på jobb, mens jeg er hos hans søster. Vi satt ute for første gang i år. Nøt sola og en kopp kaffi, fuglekvitter varsler om at det nærmer seg vår. Det gleder vi oss jo til!
Nå har vi nettopp spist middag, masse grønnsaker og litt kjøttdeig i spagetthisaus.
Ha en fin dag alle sammen! :)