Det er rart hvordan jeg oppfatter tid for tiden. Det er som om den blåser bort i vinden. Som om jeg ikke får riktig tak på den, klarer ikke å fange den og holde fast. Tid er en merkelig ting, hva er det egentlig? Noe abstrakt, noe vi måler med en klokke, men som ser ut til å leve sitt eget liv på tross av, som om alt kan oppleves uten tid, som om tid går opp i noe enda større, en evighet. Tid kan føles og kjennes, men bare når vi prøver å måle den. Et øyeblikk. Du ser på klokka og så vips, neste gang du ser på den er det gått et par timer... Tid er uten tid...
Når så tiden tar tak i oss, når vi innhentes av tiden hva ser vi da, hva opplever vi? Stress... dårlig samvittighet for alt vi må, burde, skulle skal... Når vi går ut av tiden, bare lar den fare, hva opplever vi da? Fred?, ro, tid til å tenke? Skuldre som senkes, en mage som puster?
Tid kan være venn eller fiende. Det er vi som prøver å fange tiden, og putte så mye som mulig inn i tiden. Noe for samvittigheten, noe for syns skyld, noe for å glede andre og noe for vår egen del. Hvordan og hvor mye skal vi ha i? Det er vel det store spørsmålet...
Ha en riktig god dag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar